Peru 9 til 29 september 2011

Fredag 9. september 2011     E 6 ved Høvik kirke i Bærum Det var en veldig fin morgen vi dro avgårde. Før 6 om morgenen passerte vi Høvik kirke, på vei til Gardermoen. Derfra ventet først en kort flytur til Amsterdam, så ca 12 1/2 time til Lima. Men begge fly var heldigvis i rute. Lima ligger 7 timer etter oss, så det ble tid til en liten tur i området rundt hotellet (Miraflores Colon hotel) før vi la oss.
Lørdag 10. september 2011   Lima Bildet: Bydelen Miraflores i Lima. Vi hadde bare en hel dag i Lima. Dagen begynte med en tur gjennom byen med guide. Resten av dagen gikk vi litt rundt i bydelen vi bodde i, Miraflores. Miraflores er en veldig pen bydel og det er her de fleste turistene bor.	Bildet er fra El Parque del Amor, Miraflores. Inaugurated on February 14 (Valentine’s Day), 1993, Lima’s “Love Park” was built to celebrate love in all its forms. This is most clearly represented by the park’s central sculpture, El Beso (The Kiss). Created by Peruvian artist Victor Delfín, El Beso shows a man and a woman wrapped in each other’s arms, locked in a passionate kiss. https://www.tripsavvy.com/parque-del-amor-in-miraflores-lima-1619823 (7.8.2019)
Solring i Lima Halo (from Greek ἅλως, halōs[1]) is the name for a family of optical phenomena produced by light (typically from the Sun or Moon) interacting with ice crystals suspended in the atmosphere. Halos can have many forms, ranging from colored or white rings to arcs and spots in the sky. Many of these appear near the Sun or Moon, but others occur elsewhere or even in the opposite part of the sky. Among the best known halo types are the circular halo(properly called the 22° halo), light pillars, and sun dogs, but many others occur; some are fairly common while others are (extremely) rare. https://en.wikipedia.org/wiki/Halo_(optical_phenomenon)	Bildet: Plaza de Armas (Plaza Mayor) i Lima sentrum. The Plaza Mayor or Plaza de Armas of Lima, is the birthplace of the city of Lima, as well as the core of the city. Located in the Historic Centre of Lima, it is surrounded by the Government Palace, Cathedral of Lima, Archbishop's Palace of Lima, the Municipal Palace, and the Palace of the Union. https://en.wikipedia.org/wiki/Plaza_Mayor,_Lima (7.8.2019)
Luftig svev over Miraflores	Vi ble stadig minnet om at Peru er et land som er vant til jordskjelv. S-en viser hvor i bygningene det er trygt å oppholde seg. Ved veien langs stranda var det skilt som viste hvor man skulle kjøre viss det kom sunamivarsel.
Søndag 11. september 2011 Jungelen Vi måtte tidlig opp igjen. Flyet vårt skulle gå fra Lima 0820. Det fløy via Cusco til Maldonado, og var framme 1110. Trafikken er litt anderledes enn vi er vant til. Det er ubegrenset hvor mange det er plass til på en moped/motorsykkelen. Bare føreren har hjelm er alt i orden.	Gutten høster frukter til bruk på Wasai lodge. Han står ganske mange meter over bakken, og her er det ingen sikring.
Veien er ikke de beste, og det er nok ikke alle kjøretøyene heller. Vi skulle fra byen Maldonado som ligger ved elva Madre de Dios til elven Tambopata.   I Tambopata lå båten og ventet. Tambopatas raskeste båt påsto guiden vår, Jorge. Og rask var den, men vi brukte likevel 3 timer på veien til Wasai Lodge, Tambopata.	Jonny, Kari og Grete i båten på vei til Wasai Lodge. Vi fikk med oss lunsjpakke (se bildet under) og vann på turen.
Vi stoppet underveis for å bli registrert. Her er det Grete som skriver seg inn i boka.	Lunsjen vår, pent innpakket i et blad
Det var en del å se på veien oppover elva. Her er to papegøyer i et tre. En apekatt, noen skilpadder og en del fugl så vi også.	Her er Capybaras eller flodsvin. Dette er verdens største gnager. Vi så flere flokker med disse gnagerne. The capybara (Hydrochoerus hydrochaeris) is a mammal native to South America. It is the largest living rodent in the world. https://en.wikipedia.org/wiki/Capybara (7.8.2019)
Karl Martin utenfor hytta vår på Wasai lodge	Så er vi framme på Wasai Lodge, Tambopata. Her står Grete på terrassen til hytta til Karl Martin og Grete. Geir hadde egen hytte. Her er det ikke vindusglass, bare myggnett. Myggnett er det over sengene også. Det er nok nødvendig. Det er ikke vanskelig å høre at her er det mye insekter.
Karl Martin og Geir slapper av i baren før vi skal på natt-tur ut i jungelen.	Det vi så på turen var forskjellige insekter og edderkopper.
Jeg husker ikke hva denne het, men det var vist ikke hver natt man var så heldig å få se den.	Da vi kom tilbake til hotellet så vi denne lille søte, og dessuten flere andre tarantellaer. De holdt til i trærne utenfor hyttene våre. Tarantulas comprise a group of large and often hairy spiders belonging to the family Theraphosidae. There are currently about 1,000 species that have been identified. https://en.wikipedia.org/wiki/Tarantula (7.8.2019)
Mandag 12. september Vi måtte opp tidlig igjen. Halv fem dro vi av gårde for å se en "clay lick", som er et sted ved elvebredden som besøkes av hundrevis av fargerike papegøyer. De spiser saltholdig leire som er en viktig del av dietten.
Morgenstemning. Solen står opp ca kl 6.	Løve?
Clay licks put simply are exposed areas of clay where animals gather to eat or lick clay. Over 50 different animals use clay licks to obtain clays or salts. http://thinkjungle.com/articles/clay-licks/(7.8.2019)
Parakitter	Papegøyer sett gjennom kikkert (Scarlet Macaw)
Ved 1/2 9 tiden var vi på vei tilbake til Wasai Lodge for å spise frokost.   Etterpå var det tid for bading.
Båtene til Wasai Lodge ved elvebredden	Heliconia
Etter lunsj dro vi på en ny tur i jungelen. Denne gang for å se etter dyr og planter. De var en flokk villgris i skogen. Vi hørte dem godt, men fikk bare et lite glimt av dem. Men vi så mange av jungelens trær og andre planter.                                                                   Her er en vandrende palme.	Et av de store trærne vi så
Om kvelden tok vi en tur på elva for å se etter kaimaner.  Guiden vår, Jorge, fanget denne lille. (Den ble sluppet ut igjen etter at vi hadde studert den.)	Etter frokost reiste vi fra hotellet i junglen. Vi skulle tilbake til Maldonado. Der skulle vi bo en natt på Wasai Lodge.
	Sommerfugl
Tirsdag 13. september Spisesalen på Wasai Lodge, Maldonado	Vi spiste lunsj på hotellet. Vi hadde også litt tid til å rusle i byen Maldonado, før vi skulle på ny jungeltur. Denne gangen med båt oppover elva Madre de Dios. Vi skulle til innsjøen Sandoval. Etter båtturen hadde vi 5 km å gå inn til sjøen.  Der ventet en ny båt. Denne gang uten motor. Guiden vår, Jorge, måtte ro på innsjøen. Her skulle det være stillhet, så vi kunne høre jungelens lyder.
	Sandoval
Fugler i Sandoval	Ape i skogen ved Sandoval
Sola gikk ned da vi var på vei tilbake til Wasai lodge.	Så var det siste natt i jungelen. Senga var pent oppredd til oss.
Onsdag 14. september 2011 Cusco Etter frokost i Maldonado ble vi kjørt ut til flyplassen for å ta flyet Cusco. I Cusco bodde vi på hotell Suenos del Inka. Cusco ligger over 3300 moh, og denne dagen skulle vi bare ta det med ro for å venne oss til høyden. Resten av ferien skulle vi tilbringe oppe i høyden. Fra ca 2400 moh til nesten 5000 moh. Vi ruslet litt i byen og handlet litt.	Natt i Cusco
Torsdag 15. september 2011 Vi ble hentet tidlig for en rundtur i Cuscoområdet. Første stopp var Qorikancha, (fra quechua-ordet Quiri Kancha som betyr courtyard). Derfra dro vi til Saqsaywaman (bildet), Tambomachay, Q`engo og Pukapukara. Vi var også innom en butikk hvor de lagde og solgte håndarbeid. Da vi kom tilbake til byen rakk vi å få med oss en prosesjon til ære for Santa Teresita Etterpå var vi på en ny handlerunde.   Saqsaywaman	Saqsaywaman. Her er steinene nøye tilpasset hverandre.
Geir på Inkatronen (Saqsaywaman)	Dette er også fra Saqsaywaman. Fjellet er fint å skli på.
Tambomachay	En vanlig takdekorasjon over hele Peru. Okser, et kors og vanligvis en stige. Stigen betyr at de som bor der ønsker å komme til himmelen.
Prosesjon til ære for Santa Teresita de los Andes	Santa Teresita er de unges beskytter
	Plaza de Armas i Cusco med kirken
Her kjøper vi duk til spisebordet og løper til skjenken.	Middag spiste vi på en liten restaurant nær hotellet vårt. Men vi prøvde oss ikke på denne retten.  Det var det en ved nabobordet som gjorde, og vi fikk ta bildet av tallerkenen hans. Marsvin er populær mat i Peru. Om kvelden hadde vi møte med guiden vi skulle ha på Inkastien, Lucio. Han hadde veldig mange veldig viktige beskjeder til oss. Etter møte ordnet vi bagasjen. Det vi ikke hadde bruk for på Inkastien skulle stå igjen på hotellet i Cusco. Vi skulle tilbake dit etter å ha besøkt Machu Picchu.
Fredag 16. september 2011 Valle Sagrada - den hellige dalen   Urubambadalen Tidlig opp igjen.  Nå for å besøke den Hellige dalen eller Valle Sagrada på spansk.  Dalen heter også Urubambadalen etter elva som renner gjennom den. Første stopp var på et utsiktspunkt med flott utsikt over dalen.	Neste stopp var i inkabyen Pisac. Et imponerende byggverk.
Inkaene var glade i trapper.	Inkastiene som går over store deler av Peru er også imponerende. Fra plattformen er det langt ned. Guiden Ruth stor der sammen med Geir og Kari (Vi reiste mesteparten av tiden sammen med et par fra Stavanger, Kari og Jonny.)
Geir og guiden vår, Ruth	Karl Martin og Geir i Pisac
	Fartdumper i Peru Fra inkabyen Pisac kjørte vi ned til den nyere byen Pisac. Der spiste vi på en lokal kafe, anbefalt av guiden vår. Etterpå var vi på markedet.  Markedet i Pisac var tidligere et kjent lokalt marked. Nå er det bare turistvarer der, men verd et besøk likevel.
Vi fortsatte innover i dalen. Vi spiste lunsj underveis, men neste stopp for severdigheter var i Ollantaytambo.  Igjen et imponerendeinkabyggverk.	Tempelet i Ollantaytambo. Inkatemplene var også astrologiske sentre.
Disse stenene hadde gripetak så de skulle være "lettere" å løfte.	Steinene er som alltid nøye tilpasset hverandre.
Ollantaytambo er møtested for de som skal gå inkastien (inka trail) til Machu Picchu, og altså et stort turistsenter.  Selvfølgelig er det marked her også.	Noen selger fra sykkel
Etter besøke i Ollantaytambo kjørte vi litt tilbake i dalen, til hotellet vårt, Hacienda del Peru. Et flott hotellanlegg, men med en litt avsides beliggenhet. Neste dag skulle vi begynne å gå Inkastien	Vi slapp å stå opp grytidlig. Guiden vår, Lucio, kom fra Cusco, så han hadde noen mil å kjøre før han skulle hente oss. De grønne bagene skulle bærerne ta seg av. De kunne bære inntil 7,5 kg for hver av oss. Resten måtte vi bære selv. Men det ble ikke mange kilo.
Lørdag 17. september Inkastien For å klare å gå Inkastien hadde vi ligget i trening. Tidligere på året var vi på treningstur i Jotunheimen.    Obligatorisk gruppebilde før start fra 82 km, Piscacucho. Vi gikk sammen med Mariano fra Argentina, Karl Martin, Jonny, Geir, Grete, Kari fra Norge og Ya-Lin og Te-Yuan fra Taiwan.	Bærerne legger i vei.
Det bor folk oppover dalen. De har ikke bilvei, men bruker andre fremkomstmidler.	Flere av lokalbefolkningen på vei
Omtrent halvveis i dagens etappe ser vi Inkabyen Llaqtapata.	Vi var ikke nede i Llaqtapata, men så byen fra en høyde ved en annen inkaseverdighet, Wilkarakay.
Framme ved første leir som lå i Wayllabamba. Gruppa vår lå i de gule teltene. Vi hadde fem telt. Geir og Mariano fikk hvert sitt.	Skyene kommer og går. Når de er borte ser vi imponerende snøfjell. Leiren ligger på ca 3000 moh. Fjellet vi ser er Veronica 5832 moh Fakta om dagens tur: lengde 12 km                                           antall timer: 5-6 timer                                           starthøyde: 2600 moh                                           høyeste punkt var leiren som lå på ca 3000 moh
Søndag 18. september 2011   Vi måtte opp før det ble lyst. Vi begynte å gå ca klokka 6, akkurat ved soloppgang. Dette er av mange regnet som den tyngste dagen på Inkastien. Vi skal opp over 1200 høydemeter på 9 km. Så er det 600 høydemeter nedover på 3 km.	Tre lamaer på vei nedover
Slipp bærerne fram. De holder gjerne stor fart.	Det var drikkevarer å få kjøpt flere steder på turen. Her er vi i Llullchapampa som er siste sjanse til å handle. Noen grupper valgte å spise lunsj her. Guiden vår, Lucio, hadde dårlig erfaring med lunsj like før den tyngste delen av turen, så vi spiste lunsj når vi kom ned i leiren. Strekningen fra Llullchapampa og opp til Dead Woman Pass på 4200 moh var tung.  De fleste sleit her.
Nå er det ikke langt igjen til toppen. Men den siste biten var tung. Det ser ikke bratt ut, men tungt var det. Dead Woman's Pass, also known as Warmiwañusqa, is called so because the mountain looks like the profile of a woman looking up at the sky. Warmi Wañusqa or Warmiwañusqa (Quechua warmi = woman, wife; wañuy = die, "woman who died" or "woman died", also spelled Huarmihuanusca, Huarmihuañusqa, Warmihuañusca, Warmihuanuscca, Warmiwañusca, Warmiwañuscca, Warmi Wanusca) is a mountain pass in the Machupicchu District. Warmi Wañusqa lies on the Inca Trail to Machu Picchu, southwest of the archaeological site of Patallaqta. It is situated at a height of 4,200 metres (13,780 ft). http://www.incatrail.org/attractions/dead-womans-pass/	Jonny og Kari, Ya-Lin og Te Yuan, Grete, Lucio fotografert på Dead Woman Pass. Geir og Mariano hadde passert her lenge før oss. Noen er sprekere enn andre. Men de også syntes den siste strekningen var tung. Karl Martin er fotograf.
Det er kaldt og vått oppe i høyden. Vi er på 4215 moh.	Så begynner nedstigningen. Det er enda brattere ned.
Grete på vei nedover alle trappene fra Dead Woman Pass til leiren Pacaymayo	Dagens etappe Lengde: 11 km antall timer: 6-7 timer starthøyde: ca 3000 moh høyeste punkt: 4200 moh høyde leir: 3600 moh
Mandag 19. september 2011   Leiren Pacaynayo. Det rosa teltet var spiseteltet vårt. Nå ryddes leiren Vi måtte opp tidlig igjen. Dette er ikke noe latmannsferie. Først opp til et pass 3924 moh. (leiren lå på 3600)	Geir er som vanlig først i løypa. Så fulgte Mariano. Her går det oppover mot turens andre pass. Abra de Runkurakay 3970 moh.
300 høydemeter er kanskje ikke så mye, men det blir mange trappetrinn.	Ny Inkaruin, Runkurakay. Brukt som vakttårn.
Og enda en til. Vi skulle også en ekstra tur opp til inkaruinen Sayacmarca. Dit opp var det 98 bratte trappetrinn. Karl Martin og Grete valgte å fortsette uten å besøke den ruinen.	Vel nede fra dagens første pass, kom vi til en fin flat strekning. På en åpen plass var lunsjteltet dekket for oss
Etter lunsj ble alle hjelperne våre presentert. Det var ganske mange. Alle er ikke kommet med på bildet.	Etter lunsj begynte oppstigningen til dagens andre pass, Abra de Phuyupatamarca. Dette passet var ikke mer enn 3580 moh, og det var ikke så bratt heller. På veien var det et par tunneler. Her står to fra reisefølge vårt utenfor en av dem.
Så kom tåka. Kanskje greit å slippe og se hvor langt det var ned til venstre?	Etter dagens andre pass var det fryktelig bratt ned til leirstedet. Fra 3580 moh skulle vi ned til 2650 moh. Det blir veldig mange trappetrinn. Det var en tunnel på strekningen også. Her er Kari på vei nedover.
Karl Martin utenfor en av tunnelene på turen. "magesekken" er Grete sin. Hun trengte litt hjelp med bæringen.	Da vi var nesten nede ved leiren, tok vi en avstikker til inkabyen Intipata.
Dette er Intipata.  Inkaene var utrolig glad i trapper. Det var flere trapper som den på bildet i denne byen.	Den siste strekningen før Intipata hadde vi gått i ganske tettåke. Her lettet tåka litt, så vi fikk en anelse om den fantastiske naturen. Karl Martin og Lucio står på kanten av stupet.
Dagens etappe: Lengde: 16 km antall timer: 8 timer starthøyde: 3600 moh høyeste punkt: 3900 moh høyde leir: 2650 moh og utrolig mange trappetrinn.	Siste leir var Winaywayna. Utrolig vått.
Tirsdag 20. september 2011   Så er vi kommet til siste dagen på turen. Det er bare 4 km igjen til Machu Picchu. Vi måtte opp klokka kl 03 20. Bagasjen skulle pakkes og teltene tas ned før frokost som var klokka 04 00. Litt over klokka 5 sto vi i kø foran inkastiens siste sjekkpunkt. Ingen fikk gå herfra før klokka 05 30. Det var mange som skulle innom så her var det kjedelig å være sist i køen. Vi ble gående i kø herfra og fram til Machu Picchu.	Det er bratt i dette området. Langt ned til elva Urubamba, og høyt opp til fjelltoppene rundt omkring. Fantastisk natur. Framme ved Solporten (Inti punku) Det var stort sett grei gåing, men like før Solporten var det en lang, bratt trapp oppover.  Men så var det fantastisk å komme opp å få se utover Machu Picchu.
Endelig fikk vi se Machu Picchu	Alle tok seg god tid ved Solporten, eller Intipunku. En lama lå her. Den var tydeligvis vant til turister og fotografer.
Det var bratt opp til Solporten, men ikke mindre bratt ned igjen. Men den aller siste biten inn til Machu Picchu var det grei vei.	Dagens vandring: Lengde: 4 km + vandring i Macchu Picchu. antall timer: 2 timer starthøyde: 2650 moh høyeste punkt: 2700 moh høyde Machu Picchu: 2400 moh Machu Picchu betyr "det gamle fjellet".
Fortsatt tirsdag 20. september Machu Picchu   Så er vi helt framme. Hele gruppa har klart turen. Nå måtte vi helt ned til den offisielle inngangen.  Der måtte vi først gå ut, for så å bli registrert inn på korrekt måte. Så fikk vi en omvisning på ca 2 timer.  Etterpå hadde vi fri til å gå rundt i byen noen timer.  Klokka 14 skulle vi møtes i Aqua Caliente (byen nedenfor Machu Picchu) til avskjedslunsj med gruppa og guiden Lucio.	Bilder fra Machu Picchu    Først ut for å bli registrert, så kunne vi gå inn til Machu Picchu igjen.
Heroppe kom vi inn i byen. Den offisielle inngangen var helt nederst i byen. (ikke helt nede i dalen heldigvis) Jonny filmer	(Hei Jan Erik, så at du har bilde av muren med to sånne blomster. Det var bare en når vi var der.)
Machu Picchu	Her har vi fortsatt ikke fått lagt fra oss sekkene. Jentene fra Taiwan og Mariano måtte bære selv hele veien. Det er begrenset hvor mange som får gå Inkastien hver dag. Da de bestilte turen, var det ikke plass til flere bærere.
En del av Machu Picchu	Fjellet til høyre er Wayna Picchu. Det unge fjellet.
Her studerte inkaene stjernene. Om natten speilte de seg i vannet, og kunne studeres.	Husvegg i Machu Picchu
Aqua Caliente, med jernbane i hovedgata. Etter lunsjen i Aqua Caliente tok vi toget til Ollantaytambo. Der ventet en minibuss som kjørte oss tilbake til hotell Suenos del Inka i Cusco.
Onsdag 21. september 2011 Tidlig opp igjen. Vi skulle ha buss til Puno. Egentlig skulle vi hatt en dobbeldekker, men det var vel noe galt med den, så vi fikk en eldre buss. Bussen hadde problemer med bakker, og når vi kom opp i høyden var det så vidt den trakk oppover. En gang stoppen den helt, men heldigvis fikk sjåføren den i gang igjen. Vi var da opp i over 4300 moh og hadde fin utsikt over flotte snøfjell. I tillegg til problemene med bussen måtte vi  stoppe i lengre tid 3 ganger på grunn av veiarbeid.  Vi var flere timer forsinket til Puno. Fjell fotografert fra bussen.	Puno is a city in southeastern Peru, located on the shore of Lake Titicaca. It is the capital city of the Puno Region and the Puno Province with a population of approximately 140,839 (2015 estimate). The city was established in 1668 by viceroy Pedro Antonio Fernández de Castro as capital of the province of Paucarcolla with the name San Juan Bautista de Puno. The name was later changed to San Carlos de Puno, in honor of king Charles II of Spain. Puno has several churches dating back from the colonial period; they were built to service the Spanish population and evangelize the natives. https://en.wikipedia.org/wiki/Puno (7.8.2019)                           Her passerer vi byen Juliaca. En forferdelig grå og kjedelig by. Den hadde visst vokst voldsomt de siste årene, og planlegging hadde det vel ikke blitt tid til.
Så ser vi endelig Puno. Byen ligger pent til ved Titicacasjøen, vel 3800 moh.	Vi spiste middag på hotellet. Etterpå tok Karl Martin og jeg en tur inn til sentrum av byen. Der ble det litt shopping. Da vi kom tilbake til hotellet, måtte vi pakke om igjen. De neste to dagene skulle vi ut på Titicacasjøen. Først til øya Amantani. Der skulle vi overnatte hos en familie. Neste dag skulle vi videre til øya Taquile. Det vi ikke trengte på denne turen skulle bli igjen på hotellet.               Titicacasjøen ved hotellet vårt, Eco Inn, i Puno
Torsdag 22. september 2011 Uros Islands og Amantani i Titicaca   Båten ut til Uros Islands og Amantani skulle gå klokka 8, så vi måtte tidlig opp igjen.	Uvanlig måte å ro på.
Damene på en av Uros-øyene venter på dagens turister.	These floating islands are the home of the Uros tribe, one which pre-dates the Incan civilization. According to their legends, they existed before the sun, when the earth was still dark and cold. They were impervious to drowining or being struck by lightning. They lost their status as super beings when they disobeyed universal order and mixed with humans, making them susceptible to contempt. They scattered, losing their identity, language, and customs. They became the Uro-Aymaras, and now speak Aymara. The floating islands are protected within the Bay of Puno and are home to 2000 or so Uros, who claim to have "black blood" are consequently immune to the cold. They call themselves be kot-suña, or people of the lake, and consider themselves the owners of the lake and its waters. They continue living by fishing, weaving and now, tourism. They catch fish for themselves and to sell on the mainland. They also catch shore birds and ducks for eggs and food. Occasionaly, if the level of the lake decreases, they may plant potatoes in soil created by the decaying reeds, but as a norm, they are not agricultural. https://www.tripsavvy.com/the-floating-islands-of-lake-titicaca-1637510 (7.8.2019)
På øya vi besøkte sitter de og broderer.  Vi kjøpte både pute og veggteppe av dem.
Gutten bodde på øya vi besøkte. Han hadde en eldre bror, men han var på skolen på en av de andre øyene.	En tur med sivbåt er obligatorisk. Her er Grete og Geir på vei ombord. Kari holder på å finne seg en plass på taket.
Sivbåt til bruk av befolkningen	og og til å frakte turister.
Fra Uros fortsatte vi til øya Amantani. Der var det privat innkvartering. Vi fikk veldig bra rom og god mat. Om ettermiddag var det tur til "the tempel og Pacha Mama (templet for moder Jord). På veien opp ble det et forferdelig tordenvær, og regnet øste ned. Turdeltakerne måtte snu uten å få se templet. Om kvelden var det fiesta. Alle turistene fikk på seg klær som brukes på øya, og møttes på en lokal bar. Her var det dans. Befolkningen på øya snakker språket quechua. Det er et språk som snakkes av rundt 10 millioner mennesker i Andesfjellene. Det er offisielt språk i Peru, Bolivia og deler av Ecuador. De fleste på Amantani er vegetarianere. Det gjaldt også familien vi bodde hos.	Til venstre verten Benigno, Geir, Karl Martin og Magda i rød jakke. Hun bak fikk vi ikke navnet på.
Grete er også klar for fiesta.	På fiesta
Karl Martin er også på fest.	Her er huset vi bodde i. Det store vinduet foran i bildet er på rommet vårt.
Fredag 23. september 2011   Magda er klar til å følge oss ned til båten. Bildet er tatt hjemme hos Magda som vi bodde hos.  Nå skal vi videre til øya Aquile.	Så forlater vi Amantani. Neste stopp er øya Taquile
På Taquile gikk vi ca 100 høydemeter for å komme opp til byen på øya. Det finnes flere veier opp. Vi gikk den letteste veien. Denne veien ble anlagt for noen få år siden. (Noen få år før 2011)	På veien møtte vi skolebarn på vei hjem fra skolen.
Utsiktspunkt i byen på Taquile. Vi ser over mot Bolivia. Taquile is known for producing some of Peru’s best-quality textiles and clothing. What few people know, however, is that the making of these intricate, hand-knitted crafts is an activity exclusively reserved for men and is a tradition that has played a major role in Taquile’s complex social hierarchy for more than 500 years. Culture Trip visits the community of male knitters to find out more. The most important piece of a Taquileño’s knitted ‘uniform’ (which all men in Taquile must wear) is their chullo: a large, floppy hat worn high on the head. The hat’s primary function is to indicate whether a man is married or single (a red-and-white hat means the man is single, while a red/pink hat means he is married), but it also represents several other more complex meanings, such as the man’s aspirations and dreams (displayed in the tiny, intricate designs at the base of the hat) and, depending on how the chullo is worn, a public display of his feelings (if the top end is placed to the right, it means he is happy, while the left side suggests he is worried or sad). https://theculturetrip.com/south-america/peru/articles/meet-the-knitting-men-of-lake-titicacas-taquile-island/ (7.8.2019)	Gift mann på Taquile When a woman is to be married, just as the man had to prove his knitting skills with his chullo, she too shows off her weaving abilities by gifting her husband-to-be two symbolic chupis. The first is made from her own hair, and will serve as a bottom layer to the second, more intricate waistband, which is weaved from colorful sheep or alpaca wool. https://theculturetrip.com/south-america/peru/articles/meet-the-knitting-men-of-lake-titicacas-taquile-island/ (7.8.2019)
Hvite luer på gutta forteller at de er ugifte. )	Små barn bruker lue med hvit rynkekant.
Ned igjen til båten gikk vi den bratteste veien. Stort sett en lang trapp ned.	Gamle skosåler er kjekt å ha.
Titicaca er en stor innsjø, og det kan bli store bølger. Taquile i bakgrunnen Etter besøke på Taquile dro vi tilbake til Puno. Resten av dagen slappet vi av på hotellet. (Eco Inn, Puno)
Lørdag 24. september 2011 Arequipa Igjen måtte vi tidlig opp for å ta fly fra Juliaca flyplass. Geir, Kari og Jonny skulle til Lima. Karl Martin og Grete skulle gå av flyet i Arequipa.   Prosesjon til ære for Santa Mercedes I 1730 ble hun utropt til skytshelgen for "de peruanske land". I anledning hundreårsdagen for nasjonens uavhengighet ble bilde av Jomfruen i Basilica Menor Nuestra Senora de la Merced høytidelig kronet og mottok tittelen "stormarskalk av Peru".  Dette skjedde 24. september 1921, og dagen ble deretter proklamert som nasjonal helligdag, og hvert år på på denne dagen hyller hæren hennes høye militære rang. I 1971 ga presidenten henne " Det peruanske storkorset for sjømilitær fortjeneste". (se lenke til hele artikkelen om henne) Vi hadde hele dagen fri i Areguipa. Ruslet litt rundt, besøkte katedralen og tok en tur med sightseeingbuss. Om kvelden var vi på Plaza de Armas.	Hotellet vi bodde på, Casona Solar, var et restaurert "gentleman`s house" bygget i 1702. Det lå fint til med kort vei til Plaza de Armas, som er sentrum i de peruanske byene.
Vulkanen El Misti 5822 moh sett fra taket på domkirken i Arequipa	Vulkanan Chachani 6075 moh Rundt Arequipa er det 3 store vulkaner: El Misti, Chachani og Pichu Pichu (5665 moh)
Arequipa burde ha tilnavnet kakebyen. Vi har aldri sett så mye kaker i butikkene noe sted.	Alter i Arequipa
Søndag 25. september 2011 Vi skulle på en to dagers tur til Colca Valley og Colca Canyon. Overnatting i nabobyen til Chivay,  Yanque på hotel Eco Inn.    På veien så vi en stor flokk med Vikunja, slektning til lama og alpakka.	Vi så flere spesielle fjellformasjoner. Her på veien over til Chivay
En alpakka, eller kanskje en blanding av alpakka og et annen kameldyr. Forskjellen på kameldyra i Peru. Alpakka: små ører, tykk hals og halen alltid ned. Lama: store ører, tynn hals og halen alltid opp. Vikunja: Kanelbrun, hvit under, tynn hals. Guanako ligner vikunja.	De små vardene er gaver til gudene. De skal sikre veien videre.
Nå er vi høyt. Mirador los Andes ligger på over 4900 meter. Men vi har likevel utsikt til mye høyere topper.	Salg av turistvarer på et utsiktspunkt før byen Chivay. Vi var innom Chivay for å spise lunsj.
	Momia Juanita (‘Mummy Juanita’) is the name given to the mummy of a 15th century Incan girl who was discovered in Peru in 1995. She is known also as the ‘Lady of Ampato’, and the ‘Inca Ice Maiden’, the first because she was found on the top of Mount Ampato, a dormant volcano in the Andes, and the second because her body was preserved due to the frigid temperatures on top of that mountain. Researchers have suggested that Mummy Juanita was a victim of an important Incan sacrificial rite known as Capacocha (Capac Cocha), which has sometimes been translated as ‘royal obligation’. Scientific analyses of Momia Juanita have also revealed various interesting details about her life and death. https://www.ancient-origins.net/history/mummy -juanita-sacrifice-inca-ice-maiden-009800
Et deilig bad i basseng med vann fra varme kilder	la calera thermal waters
Mandag 26. september 2011 Vi fortsatte fra Yanque mot Colca Canyon. Der skulle vi til Cruz de Condor. Vi håpet at en eller flere kondorer skulle vise seg fram der. Etter Cruz de Condor var vi innom byene Maca og Chivay.  I Chivay spiste vi lunsj. Så fortsatte vi til Arequipa samme vei som vi var kommet dagen før.      Dette er Eco Inn, Yanque	Utsikt over Colca Valley og litt av Colca Canyon
Kolibri?	Vi har sett kolibri og noen andre småfugler. Men nå er det condorer vi vil se. Kamera er klart.
Karl Martin venter på kondorer på Cruz de Condor.	Så kom de. Først flere sammen, en stund senere kom to til.
Kondor
Så begynte den lange veien tilbake til Arequipa. Denne gangen var vi innom byen Maca og vi spiste lunsj i Chivay igjen. Men på et annet sted enn første dagen.	Alter i kirken i Maca.
To jenter i byen Maca. Jentene er av de collaguas og snakker aymara. Det viser hattene de har på.	Cabanas and Collaguas October 24th, 2006  The Cabanas and Collaguas are, or rather were, two distinct ethnic groups in the Colca area. Before Spanish conquest and intervention it was not permitted for the two groups to intermarry. The two groups distinguished themselves by creating different head deformations, one group had tall and thin skulls and one had fat and long skulls. They did this by tying two pieces of wood to the babies head until the affects were irreversible. The Spanish found this practice grotesque and banned it. From then the people were forced to mark their differences with dress – you can now recognise who is cabana and who is collagua by their hats and not by the shape of their head. The two groups now allow intermarriage, and a children resulting from the marriage are cabana or collagua depending on what their mother is. Another interesting fact you would have seen in the Chivay post is that the collagua men’s dance costume consists of a long skirt and a hat that covers the face. This was so the fathers of the girls would not notice their daughters were dancing with young men and not other girls. http://enperublog.com/2006/10/24/cabanas-and-collaguas/
Tirsdag 27. september 2011 Vi hadde god tid i Arequipa. Flyet vårt til Lima skulle ikke gå før om kvelden.   Utsikt over Plaza de Armes i Arequipa	Vi fant det lokalet matmarkedet. Her var det et utrolig utvalg.
Onsdag 28. september 2011 Det var midnatt før vi var tilbake på hotel Colon i Miraflores, Lima Der fikk vi en suite i 9. etasje. Bare synd vi hadde så liten tid til å nyte den. Vi skulle sjekke ut før klokka 12. Flyet vårt skulle gå om kvelden, så vi hadde nesten hele dagen i Miraflores.	Utsikt fra kjøpesenteret i Miraflores
Torsdag 29. september 2011 Reisen tilbake var lang. Flyet fra Lima skulle gå onsdag kl 20 05. Flyet fra Amsterdam kl 16 35 på torsdag. Vi tok bussen fra Gardermoen ca kl 1940 og enda tok det tid før vi var hjemme på Slemmestad.  (7 timers tidsforskjell Peru-Norge, alt var i rute)	Soloppgang. Vi nærmer oss England.