Kom, Frelsar, kom inn
Og lys du din fred i vårt hjarta og sinn!
Ja, tolk med din kjærleik det levande ord,
Så vert denne staden ein himmel på jord,
Då livet til kvardags får helgedagsskrud
I møte med Gud.

Set hjarta i brann!
Å, lat meg få kjenna di trufaste hand!
Ja, kom med di fredshelsing stille og varm,
Og lat med få setja meg inn ved din barm!
Om kring oss det stormar
då aldri så vilt,
hjå deg er det stilt.

A, herlege stund,
Når alt som vil stengja,
vert rive i sund,
Når du kjem deg inn gjennom attstengde dør
Og gjerer oss glade som du gjorde før;
For føtene dine me stille sit ned
I hugnad og fred.

Det levande ord
Som gjev oss dei fagraste stunder på jord,
Å, tal du det ord så kvar tvilar må sjå
At du kan imellom oss levande gå!
Så lat du oss kjenna med eldhug og brann
Di frelsande hand!

Skrevet av
Matias Orheim

Kirken ligger der Sørfjorden og Eid-fjorden møter
hovedarmen til Hardangerfjorden. 

Stedet var godt egnet son samlingssted for leidangflåten.

Leidangflåten hadde et naust for langskip her. 
Segl og utstyr ble lagret på kirke-loftet. 

Det viser lasteluken i vestgavlen om.

Ved arkeologiske utgravninger i 1960-61 ble det under
skipet funnet rester av jordgravne stolper fra en
stavkirke.  Dette funnet viser hvordan man bygde den
nye steinkirken rundt stavkirken.  På den måten
beholdt man det gamle vigslede kirkestedet, samtidig
som man slapp å stå uten kirke i byggetiden.

Bygningsarkeologiske undersøkelser viser at skipet
ble bygd førstog koret føyd til siden.  Vanligvis er det
motsatt; koret som skal romme alteret, er den
viktigste delen av kirken og blir gjerne bygget først
som en egen bygningsdel.

Kinsarvik Kirkes interiør er som de fleste steder blitt
endret gjennom en historie av moderniseringer og restaureringer. 
Spesielt for Kinsarvik er imidlertid at alle portaler,
vinduer og andre muråpninger fra middelalderen er
beholdt.  Det eneste etterreformatoriske tilføyelsen
er et  1600-talls vindu i korets nordvegg. 
At steinskirkens første byggetrinn har hatt tre
rundbuede vinduer i øst, kan man se av nisjene ved
siden av og over korbuen.

                 
                   Foto Frode Inge Helland

Lektorieprekestolen fra 1609 er nå plassert sør for korbuen.  Opprinnelig sto den midt over korbuen og har dermed
erstattet den middelalderske lektorie-tribunen, som etter
alt å dømme har stått mellom to alteroverbygg av tre. 
Ordet lektorie kommer av å lese og var en katolsk forløper
til prekestolen som ble brukt av presten når han skulle
lese bibeltekster, prekener eller kirkelige kunngjøringer
for menigheten.

Portalene er også et studium verd.  Sør-portalen i skipet har tidligromanske vederlagssteiner formet som sylinderiske kapiteler med geometrisk dekor.  Disse delene stemmer ikke overens med de senere portalbuene.  De fine kleber-stenskorsene i relieff over skipes side-portaler er også fremmede for tiden da kirken ble bygget.  Denne skulpturen må stamme fra en eldre steinkirke, men som vi har sett var forløperen til den stående kirke av tre.  Hvor disse steinarbeidene kommer fra er en gåte. Det runde vinduet høyt oppe i skipets sør-østre hjørne kan være satt inn nettopp for å gi leselys til lektoriet. Kilde:  Tekst  fra Kirker i Norge, bind 1, ved Øystein Ekroll og Morten Stige.

Sørportalen foto fra: Kinsarvik kirke – Norske kirker (norske-kirker.net) Portal foto fra: Kinsarvik kirke – Norske kirker (norske-kirker.net)

  
Foto fra: Fil:Kinsarvik preikestol AMH 2005.jpg – Norges Kirker
(12. februar 2023)

Lektorieprekestolen sto opprinnelig foran korbuen
som det middelalderske lektoriet. 
Kalkmaleriet viser en hellig biskop.